Tidlig lørdag morgen skulle hele den norske gjengen løpe halvmaraton i Solvang, jeg var heldigvis ikke en av dem. Vi stod opp i otta (les: kl 04:45) og skulle kjøre ca kl 5. Johan kalte oss sporty, som stod opp så tidlig for å kjøre maratongjengen. Jeg vil da påstå at vi som valge å ikke løpe maraton kanskje ikke er de som burde bli kalt sporty. Da vi går ut døren kl 5, møter vi Anlaug, som har forsovet seg. Da var det bare på med sko, hårbånd, knebeskyttere og shorts, som hun btw klarte å ta på vrangt. Primusen var helt tom for drivstoff, så det be fyllt før vi begynte Hwy 154 mot Solvang. I følge GPSen skulle vi være fremme 06:33, vi var der 06:04. Ikke værst. Bilene ble pent parkert ulovlig på en bensinstasjon. Der møtte vi Johan, Marte, Ellen-Kristin og Kasper. Og tror du ikke Kasper klarte å glemme det eneste du trenger for en maraton, skoene. Dagens kløne. Heiagjengen, som fortsatt skulle sove litt til, ble revet opp for å kjøre skoene til Kasper. De fikk han 5 min før start og gjengens kuleste rastafarivims var klar til start.
Starten gikk, 3000 startendeog vi fikk heiet i gang gjengen. Alle kledd i gult. Lett å kjenne igjen. Deretter kjørte vi til Los Olivios for å heie dem videre derfra. Vi stilte opp med flagg og plakat som Max, Silje og Live hadde styret med å få i stand. Det var blitt god strekk i feltet, Sverre kom først, overraskende tidlig, og Kasper en liten stund etter. Ettersom han trodde han var først, kunne vi trygt rive ut og tråkke på selvtillitten og si at Sverre hadde passert noen minutter før ham. Daniel kom et par minutter etter Kasper og lurte desperat på hvor Kasper var. Han fikk også den trasige beskjeden om at det var et stykke opp til Kasper. En etter en ble resten heiet videre. Morten hadde krefter til en ekstra piruett (noe han senere på kvelden vant diplomet «Beste hilsen til heiagjengen» for). Folk så uforskammet bra ut etter nesten 6 km.
Da sistemann hadde passert kastet vi oss i bilene, som også her stod rimelig ulovlig, og kjørte til Solvang, der målområdet var. Vi var ikke de første der. Det stod biler overalt. I god tro om at ingen tauer vekk folk på en maratonlørdag, stilte vi oss på en tow-away zone, der det selvfølgelig var mange plasser ledige. Det var ikke mer enn tiden av veien, for bare en liten stund etter at vi hadde rigget oss til ved oppløpet med plakat, flagg og kameraer dukket Sverre opp. Verdens mest slitne Kasper kom med stor innsats inn på en andreplass blandt nordmennene, mens Ellen-Kristin ble beste jente. Også beste jente i sin klasse. Utrolig bra løpt. Hun så faktisk ikke så værst ut. Daniel og Simen klarte å samle opp kreften til en spurt på slutten, selv om Daniel allerede hadde kastet opp tre ganger. Etter det kom Johan, «KOM IGJEN nå JOHAN»….. Nei vent, det var ikke Johan. Bare en 50 år gammel mann som var kledd i gult som lurte veldig på hvorfor han ble heiet sånn på. Så, kom Johan og vi kunne skrike oss hese til resten av de 14 norske løperene hadde spurtet opp oppløpet.
Vi avsluttet med en fantastisk dansk frokost, før noen stuptrøtte nordmenn vendte nesen mot Santa Barbara igjen for å gjøre klar til kveldens bankett.
Alle tok med hver sin mat til banketten som Camino Corto nesten uvisst arrangerte. Sporty som de alltid er, åpnet de dørene, fyllte opp stuen med stoler, bord, mat, kaker og 40 festkledde mennesker. Det blir runget/ropt ut skåler, holdt taler og delt ut priser. Beste jente ble Ellen-Kristin, som også hadde burdsdag. Beste gutt ble Sverre. Kasper fikk prisen for dagens surrekopp og Morten fikk pris for beste hilsen til heiagjengen. Daniel fikk prisen for beste oppløp.
Alt i alt en superfantastisk vellykket kveld. Masse god mat og god stemning. Team Kon-Tiki endte til slutt på en 9. plasssammenlagt, så det skal sies at det er en voldsomt sprek gjeng som bor her i Isla Vista!
Ingrid Swensen 
Got something to say? Go for it!